Shurima

Århundrer under jorden gjør merkelige ting med en imperiums døde — dette nekter å forbli begravet, og deler av det dukker stadig opp når ørkenen forskyver seg.

Under sanden

Imperiets fall er gamle nyheter nå, dets hovedstad for lengst slukt og folket spredt over ørkenen som en gang var dets kjerneområde. Amumu, den triste mumien, vandrer i den samme ørkenen som en liten, sørgmodig påminnelse om alt fallet kostet, forbannet snarere enn ødelagt av det. Renekton, Sandens Slakter, og Nasus, Sandens Kurator, var en gang sammen om å være voktere av imperiets minne, helt til det som gjorde den ene om til et monster, lot den andre fortsatt forsøke å holde sammen det som er igjen.

Det som våkner under den

Azir, Sandens Keiser, er det tydeligste tegnet på at imperiet aldri tok helt slutt — en hersker som har reist seg fra sin egen grav for å gjenvinne en trone som teknisk sett sluttet å eksistere for århundrer siden. Xerath, den oppstegne magus, søkte den samme typen makt og fikk et betydelig verre resultat, igjen som levende, rasende energi som så vidt holder en form. Skarner, den opprinnelige herskeren, er eldre enn imperiets folk helt og holdent, en krystallinsk vokter hvis søvn imperiets oppgang og fall knapt avbrøt.

Ikke alle i ørkenen venter på fortiden. Taliyah, Steinveveren, og Sivir, Krigsherrinne, beveger seg gjennom ruinene av sine egne nåtidige grunner til å være der, den ene lærer fortsatt hva hun kan gjøre med selve grunnen, den andre behandler gamle graver først og fremst som en inntektskilde. K’Sante og Naafiri tilhører begge ørkenens levende byer og krigsbander snarere enn de begravde — bevis på at imperiets historie ikke bare skrives av det som klatrer opp av sanden igjen.

Til og med ørkenens tidtakere virker usikre på hvilken æra de hører til. Zilean, Kronovokteren, vandret så langt inn i sitt eget studium av tiden at han mistet oversikten over hvilket århundre han sto i, og driver nå mellom imperiets fortid og nåtid uten å forplikte seg helt til noen av dem. Rammus, Rustningsbeltedyret, er eldre enn de fleste forklaringene som gis om ham, sammenkrøllet og ventende under sanden slik imperiets andre hemmeligheter har for vane å vente. Om ørkenen huskes som en ruin, en advarsel eller et kongerike som fortsatt skyldes sin trone, avhenger stort sett av hvilken av disse skikkelsene en reisende tilfeldigvis møter først.