Shadow Isles

Ingenting her ender slik det burde. Sorg forårsaket katastrofen som skapte denne øygruppen i utgangspunktet, og sorg er fortsatt stoffet de fleste av innbyggerne er laget av, århundrer etter at tåken rullet inn og hindret noen fra å dø ordentlig.

Viego, den Ruinerte Kongen, er der historien starter: en monark hvis nektelse av å akseptere dronningens død utløste forbannelsen som slukte hele riket hans sammen med ham, og som nå leter i tåken etter en kvinne han aldri vil finne. Thresh, Kjedefangevokteren, var allerede grusom før forbannelsen tok ham, og fant ganske enkelt et større lerret for det etterpå, og samlet sjeler slik han en gang samlet lidelse. Hecarim, Krigens Skygge, leder et spektralt kavaleriangrep som aldri fullføres og aldri trenger det, siden krigen det tilhører sluttet å bety noe lenge før den sluttet å skje.

Ikke alle som ble fanget i tåken, overga seg til den. Senna, Forløseren, tilbrakte århundrer fanget inne i en lykt før hun gjorde den samme lidelsen om til et våpen mot tåken selv, og valgte å kjempe i stedet for å oppløses i den. Yorick, Sjelens Gjeter, steller de døde i stedet for å kommandere dem, og behandler øyenes endeløse lik som noe nærmere en plikt enn en ressurs. Maokai, den Vridde Treanten, kjemper mot den samme tåken med røtter i stedet for en klinge, og bærer fortsatt på et nag som er eldre enn de fleste av øyenes yngre gjenferd.

Selv de mindre, merkeligere skikkelsene her bærer på den samme nekten til å forbli ferdige. Gwen ble sydd til noe nytt i stedet for å ligge til forråtnelse. Karthus synger høyere jo mer av ham tåken tærer bort. Kalista eksisterer bare for å inndrive løfter de levende brøt, ett svik om gangen. Elise, Edderkoppdronningen, valgte sin egen forvandling i stedet for å få den påtvunget, noe som gjør henne til en av de få tingene i dette øyriket som fortsatt ligner en beslutning i stedet for en konsekvens.

Ingenting som skjer på disse øyene er noen gang virkelig over — det bare skifter form og fortsetter. Det som en gang var et kongerike, så en tragedie, så en forbannelse, er nå rett og slett et sted, og folk som skyller i land her, slutter som regel å spørre hvilken av de tre det regnes som.