Maokai

Maokai pleide å være stille. Før Shadow Isles falt, var han en naturånd som nøyde seg med å stå rotfestet på ett sted, uten rasen som nå preger nesten alt han gjør. Den mykheten han en gang hadde, overlevde heller ikke overgangen. En magisk katastrofe gjorde slutt på det stille livet, og bare Livets vann som var trukket inn i kjerneveden hans, hindret ham i å gå til grunne sammen med det — han overlevde, men egentlig ikke som seg selv.

Det som i stedet reiste seg, var et tårnhøyt trevesen i permanent krig med det hjemmet hans ble. Bramble Smash og Sapling Toss gir ham måter å kontrollere terreng på og straffe alle som oppholder seg for lenge i buskene, Twisted Advance lar ham styrte framover uten å kunne målrettes før han roter målet sitt på plass, og Nature’s Grasp, hans ultimate, drar en kolossal tornvegg over slagmarken som ingenting enkelt løper fra. Hans passive, Sap Magic, helbreder ham gjennom grunnangrep hver gang en trylleformel treffer i nærheten, passende for en skapning hvis hele andre liv har handlet om å kjempe tilbake det udøden stadig prøver å ta fra ham. Som både top laner og support kan han plante seg selv der kampen trenger en vegg mest. Å gjenopprette Shadow Isles til noe som ligner den gamle skjønnheten er fortsatt det egentlige målet; foreløpig er det å holde linjen mot grusomheter som Hecarim det som fyller mesteparten av dagene hans i stedet.

Ingenting av det ser fredelig ut, og Maokai later ikke som noe annet. Han måler fremgang mindre etter øyeblikk av ro enn etter hvor mye av Den svarte tåkens innflytelse som fortsatt står igjen ved slutten av hver kamp, én forvridd rot om gangen. Det er sakte, møysommelig arbeid, og han har funnet seg til rette med det tempoet. Andre vandrere fra Shadow Isles som Gwen dukket opp fra den samme katastrofen i enda merkeligere former, selv om få bærer Maokais særegne blanding av sorg og sta plikt.