Thresh

Thresh dreper ikke raskt, og det er nettopp poenget.

Han var ikke alltid et gjenferd. En gang hadde han varetekt over en stor mengde arkan kunnskap, før noe sterkere enn liv og død selv opphevet ham og etterlot ham rastløs i Shadow Isles, en øygruppe kvalt av tåke og spøkelser, et sted der det sjelden løser noe endelig å dø. Uansett hva han mistet i denne opphevelsen, erstattet han med grusomhet, og han opprettholder seg selv nå ved å trekke ut lidelsen til andre med en tålmodighet de fleste dødelige ville kalle sadistisk. Sjeler fanget av ham dør ikke bare; han fanger dem inne i lykten sin for å bli pint i det uendelige, lenge etter at kroppene deres har sluttet å bety noe, og bryter dem ned med en oppfinnsomhet som ser ut til å ta sin egen private glede i prosessen.

Settet hans, bygget for Support- eller Top-rollen og drevet av Mana som de fleste av hans slag, er en direkte forlengelse av den grusomheten. Damnation lar ham høste sjelene til alle som dør i nærheten, og øker permanent Armor og Ability Power jo lenger en kamp varer. Death Sentence lenker en fiende og drar dem mot ham, og å kaste det igjen drar Thresh til dem i stedet, en reversering som straffer overmot. Dark Passage kaster ut selve lykten, beskytter allierte mot skade mens den gir dem en rute for å dashe til hans side. Flay belønner tålmodighet mellom angrep med tyngre skade, og sveiper deretter lenken sin for å slå tilbake alle den treffer. The Box, hans ultimate, forsegler en gruppe inne i vegger som bremser og skader alle som bryter gjennom dem, et bur bygget av den samme tålmodige grusomheten som definerer ham. Navn som Hecarim og Kalista, eller Elise, Gwen og Karthus, blir ofte nevnt i samme åndedrag som ham, men ingen deler hans spesielle talent for å få døden til å føles som bare begynnelsen.