Hecarim

Uansett hva Hecarim var før Ruination, spiller det knapt noen rolle lenger. Han red som ridder av de velsignede øyene helt til øyeblikket da disse øyene falt i skygge, og de samme ødeleggende energiene som slukte landet, rev også gjennom ham, kavaleriet hans og hver ridedyr som red ved hans side. Det som kom ut i den andre enden, var ikke en ridder i det hele tatt – en spektral sammensmelting av mann og beist, bundet til en skjebne ingen av dem valgte.

Den skjebnen er enkel og gjentar seg i det uendelige: meie ned de levende. Hver gang Black Mist strekker seg utover Shadow Isles og videre, leder Hecarim dens fremstøt, og etter alle beretninger gjør han det ikke motvillig – han fråtser i slaktingen, knuser alt under seg mens de pansrede hovene bare fortsetter å bevege seg.

Kitet hans er bygget helt rundt momentum. Rampage kløyver alt i nærheten og blir billigere og hardere slående jo flere treff den lander, Devastating Charge bygger fart jo lenger han løper og lar ham bølle rett gjennom enheter før den avsluttes med en knockback skalert etter tilbakelagt distanse, og hans passive, Warpath, konverterer den bonusfarten direkte til attack damage – jo raskere han beveger seg, jo hardere slår han. Spirit of Dread bytter bort noe av hans egen helse mot å suge fra nærliggende fiender, nyttig med tanke på hvor lite han har råd til å stå stille. Hans ultimate, Onslaught of Shadows, tilkaller de spektrale restene av hans gamle kavaleri for ett siste fremstøt, og avsluttes med en sjokkbølge som sender overlevende på flukt i terror i stedet for å bli stående og slåss.

Få mestere fra Isles bærer sitt gamle liv så synlig forvandlet som Hecarim gjør – en ridder som mistet alt til Ruination og likevel fortsatte å ri, bare ikke lenger på siden til noen som fortsatt puster. Han spilles på top lane som en Fighter-Tank, drevet av mana i stedet for noen levende ressurs, noe som passer en kriger for hvem døden aldri egentlig var slutten.