Karthus

En sang er vanligvis det siste du hører før Karthus finner deg, hvis du i det hele tatt hører noe.

Han er en udødelig ånd fra Shadow Isles, og der de levende viker tilbake fra tanken på en evighet der man verken er levende eller ordentlig død, finner Karthus bare skjønnhet i det. For ham er udød ikke en forbannelse å flykte fra, men en forening verdt å feire, og han behandler hvert eneste opptreden i den dødelige verden som en mulighet til å dele den overbevisningen – vanligvis ved å ta med seg døden.

Andre vandrere fra Shadow Isles, med Kalista blant dem, bærer sine egne dystre formål gjennom den samme tåken, men Karthus er mindre opptatt av hevn enn av seremoni. Han er mindre en jeger enn en apostel, som sprer det han anser som dødens glede til alle som er uheldige nok til å være i nærheten.

Selv det å dø stopper ham ikke. Death Defied, hans passive, lar ham fortsette å kaste trylleformler i et kort tidsvindu etter at han er drept – en passende bokstavelig fremstilling av en ånd som aldri så døden som en avslutning. Lay Waste treffer et område med forsinket, eskalerende skade som straffer isolerte mål, Wall of Pain drar ned Move Speed og Magic Resist for alle som krysser den, og Defile lar ham tappe energi fra fiendtlige i nærheten mens han gjenoppretter sin egen mana. Hans ultimate, Requiem, krever tre sekunders kanalisering før den rammer hver fiendtlige champion på kartet samtidig – en passende avsluttende tone for noen som aldri har brydd seg stort om grensene for en enkelt kamp, langt mindre et enkelt liv.

Han spilles som en mage, begrenset til mid lane og avhengig av mana som nesten enhver annen caster i Runeterra, noe som får resten av hans kit til å føles desto merkeligere til sammenligning – en spellcaster hvis mest definerende trekk er hans fortsatte deltakelse i en kamp etter å ha blitt drept i den. Selv sangen hans, bare nevnt i forbifarten av dem som har hørt den, ser ut til å bety mindre for ham enn stillheten som følger.