Noxus

Styrke, i dette imperiet, er ikke en dyd å strebe etter — det er den eneste valutaen som godtas, og rang eller fødsel kjøper ingenting mot en soldat som faktisk kan vinne. Det er hvordan Darius, Noxus' hånd, steg fra menig soldat til en av imperiets mest fryktede håndhevere, og hvordan Ambessa, kalt krigsmatriark, kommanderer lojalitet gjennom en rekke seire snarere enn et familienavn. Noxus har aldri brydd seg stort om hvor de sterkeste kommer fra, bare at de fortsetter å bevise det.

Trifarix

Århundrer med eneherskere ga til slutt plass til et råd av tre, bygget på ideen om at ingen enkelt form for styrke bør styre alene. Swain, Noxus' storgeneral, holder sin plass gjennom kald kalkulasjon og en vilje bundet til en gammel, sulten kraft han bruker snarere enn tjener. Rundt ham tar makt stillere former: Katarina, the Sinister Blade, og LeBlanc, the Deceiver, beveger seg gjennom imperiets politikk fra skyggene, og avgjør utfallet lenge før noe sverd er trukket.

Black Rose

Under rådet sitter en eldre, stillere makt. Medlemmene er magikere som har brukt generasjoner på å handle med blodmagi, hemmeligheter og innflytelse over den som til enhver tid sitter med makten, og som behandler tronen som nok en eiendel å forvalte på avstand snarere enn en premie verdt å kreve direkte. Cassiopeias slangeaktige forvandling og Vladimirs blodfødte udødelighet tilhører begge et Noxus som er villig til å la magikerne sine bli noe annet enn mennesker hvis resultatet er makt verdt å ha.

Ikke alle noxiere passer i noen av leirene. Riven, den landflyktige, ble forkastet av det samme militæret som en gang betrodde henne en fortryllet klinge, og overlever nå i utkanten av imperiet snarere enn inne i strukturene. Briars tøylede sult, Kleds enmanns-kavaleriangrep og Sions retur fra henrettelsen, fortsatt udødelig, peker alle på samme regel: Noxus spør ikke hva du er, bare hva du fortsatt kan gjøre for det.