Ionia

Krig endrer vanligvis ikke en filosofi, men århundrer med krig har stille formet hvordan disse provinsene ser på seg selv. Gamle lærdommer holdt at den fysiske verdenen og åndeverdenen skulle være i balanse, pleiet snarere enn kjempet om; invasjonen og dens lange etterspill etterlot en generasjon mer vant til å trekke et blad enn til å stole på at balansen holder av seg selv.

En orden kjent som Kinkou holder fortsatt fast ved den gamle veien, og arbeider fra skyggene for å hindre den fysiske verdenen og åndeverdenen i å flyte over i hverandre, snarere enn å kreve noe territorium for seg selv. Shen, kalt Skumringens øye, er et navn som leses som en stillingsbeskrivelse: noen som er permanent stasjonert ved grensen han finnes for å vokte, betrodd nettopp fordi han ikke krever anerkjennelse for det.

Noen av regionens andre mestere fører den eldre balansen videre i mildere former:

• Karma, den opplyste, bærer minner fra tidligere liv inne i seg selv
• Rakan, sjarmereren, behandler lojalitet og opptreden som den samme instinkten
• Lillia, den sjenerte blomsten, er en ånd som er for usikker på seg selv til å legge merke til sin egen kraft
• Hwei, visjonæren, maler følelser til noe nær et levende våpen

Andre ble formet av kampen i stedet for filosofien. Yasuo, den uforsonlige, og Irelia, bladDanseren, bærer begge en sorg som er eldre enn noen lærdom om harmoni, og begge gjør opp for den på nært hold, blad mot blad, snarere enn gjennom debatt. Zed, skyggenes mester, brøt fullstendig med Kinkous tilbakeholdenhet og bestemte at forsvar av regionen betydde å bruke de forbudte teknikkene ordenen finnes for å holde tilbake. Kayn, skyggereaperen, og den maskerte Akali, selv en gang del av den samme ordenen, la den begge bak seg av grunner provinsene fortsatt krangler om, hver overbevist om at de gamle reglene ikke lenger passer for kampen foran dem.

Ingen av dem er enige om hva harmoni bør koste. Det som en gang var én fastsatt måte å holde den fysiske og den åndelige verden i balanse på, har splintret opp i flere konkurrerende svar, holdt av krigere, munker og landsforviste som ikke lenger deler en lærer. Den gamle freden er borte; noe annet må fylle plassen den etterlot, og disse provinsene har ennå ikke bestemt hva det skal være.