Lillia

Få helter i Ionia er vanskeligere å faktisk få øye på enn Lillia. Fehjorten holder seg ved trelinjen og betrakter dødelige på avstand i stedet for å nærme seg dem direkte; deres uforutsigbare natur fascinerer henne like mye som den urolig gjør henne. Hun gjemmer seg ikke av ondskap, bare av nervøsitet – en liten, lettskremt skapning som maner opp motet til å bety noe for noen som helst.

Det som til slutt lokker henne ut av skyggene, er en brutt forbindelse. Stiene som en gang bar folks drømmer til det eldgamle Drømmetreet, har blitt stille, og Lillia har påtatt seg å finne ut hvorfor. Hun bærer nå en gren berørt av gammel magi, og bruker den til å lete etter drømmer ingen har våget å ha ennå – håp og skjulte ønsker begravd under frykt og vaner. Hver og en hun avdekker, lar henne blomstre litt mer, og lar eieren puste litt lettere. Det er ikke et søk hun kan skynde på, og hun prøver ikke.

I kamp tar den samme ideen om å lokke frem det som er begravd, en skarpere form. Hennes passive, Dream-Laden Bough, merker alle hun treffer med vedvarende, uttrukket skade, mens Blooming Blows og den sakte rullende Swirlseed holder motstanderne nedslitte og hemmede på avstand. Hennes ultimate, Lilting Lullaby, samler hver fiende som allerede er berørt av Dream Dust og drar dem mot søvn – en skjebne som koster dem ekstra i det øyeblikket de tvinges våkne igjen. Som en kriger-magiker bygget for både top lane og mid lane, kan hun satse på en kamp uten å noensinne miste den forsiktige, skottske over-skulderen-kanten.

Ionia har allerede ingen mangel på trollmenn formet av svært ulike forhold til makt. Ahri jakter med sin, Akali kommanderer sin med total disiplin, og begge vandrer i de samme skogene Lillia prøver så hardt å unngå å bli sett i. Mot denne bakgrunnen skiller Lillias famlende, unnskyldende versjon av magi seg ut nettopp fordi den krever så lite av menneskene den er ment å hjelpe, innfelt som den er i Ionias bredere åndelige landskap.