Freljord

Lederskap i denne frosne utstrekningen har aldri falt på én kravshaver, og klimaet ser ut til å foretrekke det slik. Sejuani, Nordens vrede, leder ved å ri rett mot det som truer folket hennes, mens Ashe, Frostbuen, holder sin posisjon gjennom tålmodighet og en bue som sjelden bommer. Ingen av tilnærmingene har klart å forene stammene som deler dette landet, og ingen viser store tegn til å prøve hardere.

Noen av regionens kjempere svarer på klimaet med rå utholdenhet snarere enn strategi. Olaf, Berserkeren, behandler en slagmark slik folk flest behandler et varmt måltid. Tryndamere, Barbarkongen, har overlevd nok til å slutte å bli overrasket over noe av det. Volibear, den Ubarmhjertige Stormen, og Trundle, Trollkongen, er mindre menneskelige svar på det samme presset, og hver av dem holder territorium på den gammeldagse måten. Braum, kalt Freljords hjerte, er det sjeldnere tilfellet: styrke brukt først og fremst til å skjerme menneskene rundt seg i stedet for å vinne noe for seg selv.

Under de synlige stammene sies det at eldre ting rører på seg. Tre navn i særdeleshet leses nærmere som myte enn som noen levende hersker:

• Anivia, Kryoføniksen, et vesen som dør og gjenoppstår i stedet for å bare leve ut et liv
• Lissandra, Isheksen, hvis grep om regionens eldste magi har overlevd hver stamme som har forsøkt å utfordre det
• Ornn, Ilden under fjellet, en smigud som nøyer seg med å holde seg skjult til noen gir ham en grunn til noe annet

Braums skjold og Volibears storm svarer ikke til én enkelt stamme, noe som er en del av grunnen til at ingen av dem noen gang har blitt fullt ut krevd av én. Den vegringen mot å bli eid går igjen hos de fleste av landets merkeligere helter også: noe her belønner den som overlever på egne premisser, snarere enn den som avlegger den riktige eden først, enten det betyr å overleve en endeløs kamp eller bare å leve lenger enn hver rival som forsøkte å gjøre krav på det før deg.

Mellom stammene som slåss om overflaten og det som holder seg fast onder den, har denne frosne utstrekningen aldri trengt utenforstående for å gjøre vintrene hardere.