Ivern

Ikke alle vandrere i Runeterra er helt menneskelige, og Ivern Bramblefoot er beviset på det. Halvt menneske, halvt tre, beveger han seg gjennom villmarken slik folk flest beveger seg gjennom kjente gater, og behandler hver krattskog og senkning som verdt å besøke i stedet for bare å passere. De som kaller ham Green Father, gjør det fordi han steller skogene han går gjennom, og forlater dem fyldigere og merkeligere enn han fant dem.

Kunnskapen hans strekker seg til ting de fleste champions aldri gidder å lære: hvilken vin som lytter, hvilket vesen som skylder en tjeneste, hvilken sommerfugl som kan stoles på til å bære en hvisket hemmelighet fra en lund til den neste. Han holder vennskap med tingene som vokser, flyr og kryper rundt i villmarken i Freljord og utenfor, og deler ut visdom til reisende på en måte som har en tendens til å etterlate dem mer forvirret enn opplyst. Ivern er ikke fiendtlig, egentlig — han opererer bare på en tidsskala og logikk som tilhører skogen snarere enn mennesker.

Den samme filosofien gjenspeiles i måten han kjemper på. Rootcaller lar ham fange en fiende med en frammanet ranunkel, slik at allierte kan rykke inn etter treffet, mens Brushmaker gjør områder med underskog om til bakholdssteder som belønner alle som står i dem med bonusskade. Triggerseed strekker de beskyttende instinktene hans utover, og pakker en alliert inn i et skjold som straffer angripere hvis det ikke røres. Når øyeblikket krever noe større, tilkaller han Daisy, en Sentinel som er så sterkt bundet til ham at hun svarer på kommandoene hans i kamp. Ingenting ved Ivern handler om erobring; han dyrker, han krever ikke, og skogen er både hjemmet hans og saken hans.

Mekanisk er Ivern bygget som en support som like gjerne kan flekse inn i midlane, og bruker mana som de fleste andre spellcasters, selv om lite annet ved ham minner om en konvensjonell mage. Passiven hans, Friend of the Forest, hindrer ham i å komme i kamp med ikke-episke jungelmonstre, og lar ham i stedet dyrke magiske lunder på camps i stedet for å rydde dem slik enhver annen jungler ville gjort. Står de lenge nok, slipper lundene monsteret inne i dem helt fri – nok en liten vennlighet fra en champion som virker konstitusjonelt ute av stand til å etterlate en flekk villmark i dårligere stand enn han fant den.