Targon

Høyden alene forklarer ikke hvorfor folk klatrer dette fjellet; det er det som venter på toppen som stadig trekker dem tilbake, og det som ventet der først er en strid om hvilket lys som fortjener tilbedelse.

Solens trofaste

Solari har fjellets dominerende posisjon, en soltilbedende orden som behandler lys og orden som uatskillelige og ser på månen som noe nærmere kjetteri. Leona, den strålende daggry, legemliggjør den ordenen på sitt mest bokstavelige, en kriger svøpt i sollys som holder en linje snarere enn å jage ære. Pantheon, den ubrytelige lanse, bærer en versjon av den samme overbevisningen inn i hver kamp han tar på seg, og behandler tro som noe man beviser med en lanse snarere enn å krangle om.

Det solen prøvde å viske ut

Lunari ble aldri helt fjernet, uansett hva Solari hadde til hensikt. Diana, kalt månens hån, ble kastet ut av den samme ordenen for å ha funnet en sannhet den foretrakk begravd, og bærer nå månens kraft direkte inn i fjellet hun ble forvist fra. Aphelios, de trofastes våpen, tjener den samme skjulte hengivenheten i nesten total stillhet, og lar søsteren tale for en tro han ikke lenger kan uttrykke selv.

Over begge fraksjonene svarer fjellet fortsatt til eldre, merkeligere ting. Aurelion Sol, stjernesmeden, formet en gang stjerner før noe klippet ambisjonen hans ned til fjellets størrelse, en kosmisk kraft som de menneskelige fraksjonene knapt registrerer. Zoe, skumringens aspekt, og Soraka, stjernebarnet, bærer begge biter av den samme kosmiske ordenen i mer skånsomme, mer direkte former – én behandler fjellets kraft som en lek, den andre gir bort sin egen for folk som aldri vil forstå fullt ut hva hun ofret. Taric, Valorans skjold, svarer ikke til noen av fjellets fraksjoner direkte, bare til selve ideen om beskyttelse, hvor den enn trengs. Hver av dem bærer fjellets kraft på ulike måter: som lys, som hevn, som smedild, som en lek, som en gjeld tilbakebetalt, eller rett og slett som en ed holdt lenge etter at noen var igjen til å håndheve den. Det de har til felles, er at ingen av dem behandler toppen som kulisse – for hver av dem er klatringen poenget, ikke utsikten fra toppen.