Demacia

Statuer over hele dette kongeriket feirer disiplin, ære og en lov som anvendes likt på hver borger, men likevel fortsetter landets egen historie å produsere nettopp det loven ble laget for å utelukke. Demacia’s rådende doktrine behandler magi som en uforutsigbar fare, noe som skal registreres, holdes nede eller drives ut helt, håndhevet av soldater som sjelden stiller spørsmål ved ordren bak.

Garen, kjent som Demacias styrke, er den doktrinen gitt et ansikt: urokkelig, fysisk overveldende, komfortabel med et sverd fordi et sverd ikke stiller ubehagelige spørsmål. Søsteren hans Lux, lysets frue, vokste opp med å skjule en gave for lysmagi i nettopp den husstanden som mest sannsynlig ville straffe henne for det, og tjente kronen mens hun skjulte den delen av seg selv som kronen finnes for å frykte. Sylas, den ufrosne, ble oppdratt på den andre siden av den samme frykten — fengslet som gutt for en kraft han aldri valgte, rømte han for å vende Demacia’s egne kontrollmetoder mot det.

Kongerikets mer ortodokse skikkelser fører idealene videre uten den friksjonen. Jarvan IV, Demacias eksempel, leder med den samme koden han krever av hver soldat under seg. Xin Zhao, seneskalk av Demacia, vokter kongerekken av en gjeld han anser som ubetalt snarere enn noen skreven ed. Quinn, Demacia’s vinger, og Poppy, hammerens vokter, patruljerer henholdsvis kongerikets grenser og dets myter, én jakter trusler fra utenfor kartet, den andre vokter en legende få fortsatt tror vandrer blant dem.

Selv blant Demacia’s unntak er unntakene uenige med hverandre. Galio, en steinvarde bygget av gammel magi for å bekjempe gammel magi, er en selvmotsigelse kongeriket helst ikke vil granske for nøye. Morgana og dommeren Kayle sto en gang på samme side før de splittet over hva rettferdighet kunne få lov til å koste, og ingen av dem har fullt ut tilgitt den andre for det. Fiora avgjør sine egne tvister gjennom duellens formelle ritual, mens Vayne svarer på sine alene, om natten, med betydelig mindre seremoni. Ingenting av dette vises på statuene. Det som holder Demacia sammen, er ikke fraværet av magi, men en lang og urolig enighet om hvor mye av den kongeriket har råd til å legge merke til.