Jarvan IV

Å bli født inn i Lightshield-dynastiet gir lite rom for valg, og prins Jarvan IV har brukt livet sitt på å balansere det Demacia forventer av arvingen sin med det han faktisk ønsker: å kjempe side om side med sine egne tropper i stedet for å se en krig bak murene. Han ble oppdratt til å representere alle dydene nasjonen hans verdsetter, og lykkes stort sett, selv om innsatsen vises i hvor raskt han tar hver eneste avgjørelse på slagmarken.

To forhold definerer hvordan han bærer den byrden:

• Kameraten hans Garen, som kjemper ved siden av ham som en likeverdig, ikke som en underordnet.
• Den edsvorne vergen hans Shyvana, bundet til å beskytte ham selv når han heller vil beskytte andre.

I kamp viser det samme instinktet om å lede fra fronten seg direkte. Martial Cadence straffer det første treffet han lander på ethvert mål, og belønner ham for å engasjere i stedet for å holde seg tilbake. Dragon Strike fungerer både som rømningsvei og engasjement, siden den enten kan trekke ham mot hans plasserte Demacian Standard eller slå fiender til værs på veien dit. Golden Aegis påkaller minnet om gamle demacianske konger for å skjerme ham og senke alle som presser på, mens flagget hans i seg selv gir ham en passiv fordel i hver kamp. Ultimate-evnen hans, Cataclysm, er den tydeligste uttrykket for hvem han er: et sprang som omformer slagmarken til en arena rundt et enkelt mål, og fanger dem sammen med ham til kampen er avgjort. Det er ingen subtilitet i det, og ingen er nødvendig — Jarvan’s styrke som fremtidig konge vises tydeligst når han nekter å stå noe annet sted enn frontlinjen.

Bygget som en kjemper som tåler juling like godt som han deler ut den, holder Jarvan topplanen nede med mana i stedet for ressursen de fleste bruisere er avhengige av – en liten detalj som knytter hans kongelige disiplin til noe så hverdagslig som spell-vedlikehold. Det passer en karakter hvis hele bue handler om å bevise at arvede titler betyr ingenting uten viljen til å blø for dem sammen med soldatene han kommanderer.