Lux

Å vokse opp redd for sitt eget lys

Demacia stoler ikke på magi, og Luxanna Crownguard vokste opp med å bære på magi hun aldri trygt kunne nevne høyt. Å bøye lys falt naturlig for henne, men det gjorde også frykten som fulgte med — å bli oppdaget betydde eksil, og eksil betydde å dra familiens edle navn ned sammen med seg. I årevis var hemmelighold ikke en preferanse så mye som den eneste tilgjengelige overlevelsesstrategien. Optimisme, mer enn forsiktighet, var det som til slutt vant.

Det familien hennes fortsatt ikke vet helt

Lux sluttet aldri å skjule kraften sin helt; hun ble bare flinkere til å bruke den i det stille, på vegne av et rike som sannsynligvis ville forkaste henne i det øyeblikket det forsto hva hun faktisk kan gjøre. Broren hennes Garen forblir nær henne til tross for alt som er usagt mellom dem, mens forbindelsen hennes til Sylas er langt mer innfløkt, formet av akkurat den typen magisk forfølgelse Lux har brukt hele livet på å unngå. Evnene hennes bærer den samme dualiteten. Light Binding kan fange to fiender med en enkelt sfære, Prismatic Barrier fungerer både som beskyttelse på vei ut og igjen på vei tilbake, og Lucent Singularity fungerer like godt som speiderverktøy og som detonerende felle. Illumination, den passive evnen hennes, belønner tålmodighet ved å la et ladet mål ta ekstra skade på et oppfølgingsangrep — ikke ulikt en hemmelighet som til slutt innhentes. Final Spark, den ultimate evnen hennes, varsler til og med seg selv med en advarende stråle før den virkelige lander, et sjeldent tilfelle der Lux velger å ikke skjule hva som kommer. Den samme allsidigheten preger måten hun spilles på, komfortabel med å holde mid lane alene eller støtte sammen med allierte som Jarvan IV, en annen demacianer som har funnet sin egen fred, på ulike måter, med rikets rigide forventninger. Mana finansierer alt sammen, brukt nøye av noen som brukte år på å lære å ikke trekke oppmerksomhet til seg selv.