Galio

For det meste er Galio rett og slett stein. Han står vakt utenfor Demacia, en koloss reist for generasjoner siden som et vern mot fiendtlig trolldom, og han kan holde den posituren — urørlig, stille — i tiår før noe endrer seg. Det som endrer det, er magi: en bølge av fiendtlig kraft nær murene er det eneste som pålitelig vekker ham.

Når han først er våken, sløser Galio ikke bort anledningen. Han kaster seg inn i kampen med noe som ligner lettelse, vel vitende om at et kongerike bygget på lov og ære sjelden får se en av sine eldste beskyttere røre på seg. Seieren, når den kommer, har en pris han ikke kan unngå: den samme magien han knuser for å beskytte Demacia, er også det som setter ham i bevegelse igjen, så hver triumf brenner opp gnisten som holder ham aktiv. Å vinne får ham til å sovne igjen.

I kamp viser dette paradokset seg som timing. Den passive evnen hans, Colossal Smash, lader grunnangrepene hans med bonus magisk skade med jevne mellomrom, og belønner tålmodighet fremfor konstant press. Winds of War sender et par vindstøt som konvergerer til en tornado som straffer alle som står mellom dem, mens Shield of Durand ber ham om å senke tempoet og stålsette seg før han eksploderer i en taunt. Justice Punch lar ham trekke seg tilbake før han stormer frem og slår den første mesteren i veien hans opp i luften, og den ultimate evnen hans, Hero’s Entrance, får ham til å markere posisjonen til en alliert, gi alle i nærheten et skjold og deretter krasje ned på den noen øyeblikk senere. Som en Tank og Mage delt mellom top lane og mid, bruker Galio de fleste engasjementer på å vente på det rette øyeblikket i stedet for å fremtvinge ett — omtrent som statuen han er bygget av.

Demacia’s mistillit til magi er godt dokumentert blant dens egne mestere, fra Garen‘s fortryllede rustning til Lux‘s vanskelige forhold til sine egne gaver, og Galio’s eksistens er kongerikets eldste svar på den samme frykten: bygg noe for å bekjempe ild med ild, og la det sove til det trengs igjen.