Kog'Maw

Kog’Maw kom ikke til verden så mye som hen ble utstøtt fra den. Hen dukket opp fra en råtten Void-inntrengning i ødemarken i Icathia, en fødsel som etterlot hen med en etsende, evig åpen munn og svært liten idé om hva noe rundt hen faktisk var. Hens løsning på denne uvitenheten er enkel: gnage og sikle på alt hen møter, og behandle hver gjenstand og hver skapning som noe som må smakes på før det kan forstås.

Ingenting av dette gjør Kog’Maw ondsinnet, egentlig. Der Kha’Zix jakter med kalkulasjon og Kassadin jakter av sorg, følger Kog’Maw bare nysgjerrigheten sin dit den fører hen, og naiviteten er farlig nettopp fordi den aldri kommer pakket inn i åpenbar fiendtlighet. Et fôringsraseri fra Kog’Maw er ikke født av sult eller hat; det er bare det som skjer når grenseløs nysgjerrighet møter noe nytt og, så vidt Kog’Maw angår, spiselig. Alle som står i nærheten når den nysgjerrigheten tar overhånd, har sjelden tid til å forklare at de faktisk ikke var mat.

Egenskapene er bygget rundt rekkevidde snarere enn subtilitet. Caustic Spittle korroderer målrettet rustning og magimotstand mens den øker Kog’Maws egne angrep. Bio-Arcane Barrage utvider angrepsrekkevidden og legger til en andel av målets maksimale helse som bonusskade på hvert treff, noe som lar hen true langt større skapninger enn størrelsen skulle tilsi. Void Ooze etterlater et bremsende spor bak et etsende prosjektil, og Living Artillery, den ultimate evnen, avfyres fra en virkelig enorm avstand og treffer hardere mot fiender som allerede har lav helse. Selv døden stopper hen ikke helt: den passive evnen Icathian Surprise får Kog’Maw til å eksplodere fire sekunder etter at hen dør, en siste nysgjerrig, uforsiktig handling rettet mot hvem som enn fortsatt står nær nok til å kjenne den. Selv i døden kan hen ikke motstå å finne ut hva som skjer videre.