Doktrine skrevet i sollys
Mount Targon tilhører ikke helt noen enkelt orden, men Solari har gjort krav på dens mest synlige ansikt. Deres doktrine behandler solen som kilden til ordenen selv, fremstiller lyset som en moralsk kraft snarere enn bare en naturlig, og behandler alt assosiert med månen som en korrupsjon som skal holdes ute – dens tilhengere, dens symboler og dens gamle krav på fjellet i like stor grad.
Leona, the Radiant Dawn, fremstår nesten som ordenens doktrine gitt en kropp, rustning og formål bygget helt rundt solstråling, og står som et skjold mot alt mørket prøver å gjenvinne fra høyere oppe i skråningen.
Hva forbudet koster
En tro bygget på å utelukke halve himmelen skaper uunngåelig tap, og Targons mestere viser hva denne utelukkelsen fører til. Diana, Månens forakt, eksisterer nettopp fordi Solaris forbud ikke ga rom for henne – en tittel som leses som en direkte refs av ordenens kjernedoktrine, snarere enn et navnesammentreff. Pantheon, den ubrytelige lanse, og Taric, Valorans skjold, bærer begge fjellets kosmiske vekt inn i kampen uten å trenge Solaris velsignelse for å gjøre det – en påminnelse om at Targons kraft aldri var deres alene å gi bort i utgangspunktet. Selv Aurelion Sol, stjernesmeden, og Zoe, skumringens aspekt, svarer til en kosmisk myndighetsskala som Solari kan ære, men aldri fullt ut romme eller ta æren for.
Ordenens visshet om lys og orden er i den forstand både dens største styrke og dens snevreste blindsoner: en doktrine selvsikker nok til å bygge en hel tro rundt, men rigid nok til å produsere sin egen motstand bare ved å insistere på at halve himmelen ikke teller. Hver generasjon Solari holder fjellet, fortsetter den samme insisteringen å gi den utelukkede halvdelen en grunn til å holde ut, og Targons historie har ennå ikke gått tom for egne grunner.