Noen trusler er for store for noe enkelt kongedømmes hær, og Den svarte tåken er nettopp en slik trussel. Sentinels of Light ble dannet som et svar: en flokk samlet fra hele Runeterra i stedet for fra én nasjon, forent i troen på at ødeleggelse må møtes med like grenseløs motstand. Ingen enkelt krone kunne ha organisert en så spredt respons, og ingen prøvde.
Den rekrutteringslogikken forklarer hvorfor gruppens rekker så ofte overlapper med skikkelser som allerede levde utenfor enhver fast troskap, folk for hvem det å krysse inn i en fremmeds territorium for å kjempe mot noen andres monster aldri var noe nytt:
- Lucian, Renseren, hvis tittel nesten leses som en formålserklæring for saken, og hvis jakt lenge går forut for gruppen selv.
- Jax, Stormester i våpenkunst, en kjemper allerede vant til å stå mot trusler for gamle og for merkelige til at vanlige soldater tar dem alvorlig.
- Bard, Den vandrende vokteren, hvis anliggender aldri var bundet av noen enkelt nasjons grenser til å begynne med, kosmiske ærender som går foran ethvert kongedømmes kart.
Det samme mørket som Sentinels ble bygget for å stå imot, har en tendens til å produsere sine egne rekrutter for den andre siden. Mordekaiser, the Iron Revenant, Aatrox, the Darkin Blade, og Nocturne, the Eternal Nightmare, representerer alle den typen gammel, inntrengende fiendtlighet som gjør en respons på tvers av Runeterra nødvendig i utgangspunktet – styrker gamle nok og sultne nok til at ingen enkelt grense noensinne ville holdt dem tilbake heller.
Plassert mellom disse to ytterpunktene fungerer Sentinels mindre som en konvensjonell orden og mer som et stående svar på et stående problem: uansett hvor ruineringen sprer seg neste gang, vil den finne folk som allerede er villige til å krysse inn i ukjent territorium for å møte den, med eller uten invitasjon fra den som styrer grunnen den lander på. Medlemskap, i den forstand, betyr mindre enn vilje, og vilje er det ene gruppens grunnleggelse aldri trengte å forhandle om.