Enhver tro som Solari fordrev, forsvant ikke bare. Lunari holdt månens gamle kraft i live lenge etter at soltilbederne på Mount Targon erklærte den som fordervelse, og overlevde i skjul snarere enn i templer, overlevert av folk som hadde all grunn til å tie om hva de fortsatt trodde på og hvem de betrodde den troen til.
Diana er den tydeligste tråden som forbinder den skjulte troen med nåtiden. Merket fra fødselen som Månens forakt av selve den ordenen som en gang kanskje ville kalt henne søster, bærer hun Lunari-folkets forfølgelse som personlig historie snarere enn fjern legende, og hennes fortsatte tross gjør at den gamle troen ikke blir fullstendig utslettet, uansett om hun noen gang finner andre som fortsatt deler den.
Aphelios, beskrevet som de troendes våpen, antyder en hengivenhet som passer en religion som fortsatt overlever under jorden mye bedre enn en som er selvsikker nok til å tilbe i dagslys. Der Solari har Leona som en mester bygget for å legemliggjøre læren sin åpent, har Lunari ingen tilsvarende skikkelse i offentligheten, bare stillere tegn og eldre navn som månens tilhengere aldri fullt ut forsvant fra fjellet.
Resten av Targons champions befinner seg et sted utenfor denne spesifikke konflikten, kosmiske i omfang snarere enn partiske i den. Aurelion Sol svarer til ambisjoner som er eldre enn Targons sol-og-måne-tvist, og Soraka, Stjernebarnet, tilbyr helbredelse som tjener hvem som helst, uavhengig av hvilken tro de ble oppdratt i eller hvilken side av fjellet de foretrekker. Deres nøytralitet skjerper bare kontrasten: selv på et fjell fylt av kosmisk kraft, tilhører rommet til åpent å følge månen fortsatt nesten utelukkende minnet og de få, som Diana, som er villige til å kjempe for mer enn det. Det Lunari mangler i templer og åpen tilbedelse, har de så langt kompensert for rett og slett ved å nekte å slutte å forsvinne, generasjon etter generasjon, uansett hvor fullstendig Solari trodde saken var avsluttet.