Voktere ved sømmen
Ionias magi har aldri vært et spørsmål om enkel trolldom; den kommer fra en gjennomtrengelig grense mellom den fysiske verdenen og åndeverdenen, og den grensen må stelles. Kinkou Order finnes nettopp for den oppgaven, og arbeider fra skyggene for å hindre at sømmen mellom de to verdenene revner mer enn århundrer med krig allerede har revet den. Medlemmene svarer til balansen selv, ikke til noen enkelt landsby, tempel eller maktkrever.
Det oppdraget setter ordenen på kant med nesten alle, inkludert andre ionianere. Balanse er ikke det samme som fred, og en orden som har sverget å bevare likevekten, kan ikke bare velge side hver gang en konflikt truer med å forstyrre den – selv når det å velge side ville være enklere og gi den flere venner.
Et land som gjør balanse vanskelig
Ionias helter viser hvorfor den balansen er verdt å forsvare, og hvorfor den stadig glir unna. Karma, den Opplyste, og Hwei, Visjonæren, representerer to svært ulike forhold til indre klarhet – én samlet og veiledende, den andre fortsatt i kamp med hva hans egne visjoner har kostet ham. Kayn, Shadow Reaper, legemliggjør ordenens kjernefare mest direkte: et våpen ment å brukes med tilbakeholdenhet, alltid ett impulsivt valg unna å fortære den som bærer det.
Lee Sin, den blinde munken, og Irelia, bladDanseren, kjemper begge med en disiplin som virker like åndelig som martiell, mens Akali, den avhoppertiske snikmorderen, viser hva som skjer når noen bestemmer seg for at disiplin skal svare til samvittigheten snarere enn til noen ordens vedtekter. Selv Kennen, stormens hjerte, kanaliserer en ånds vrede på den måten hele Kinkous formål avhenger av at ånder og dødelige sameksisterer uten at én overvelder den andre.
Satt opp mot et hjemland som er så åndelig uforutsigbart, er det å iaktta fra skyggene snarere enn å herske fra en trone mindre et strategisk valg enn den eneste posisjonen som er stabil nok til å holde.