Milio

Milio er ung, selv etter standarden til folk som ennå ikke har oppdaget hva de kan få til. Det som skiller ham ut, er lindrende ild – en variant av ildaksiomet som, så vidt noen i familien hans visste, rett og slett ikke eksisterte før han fant det på egen hånd.

Den oppdagelsen betyr noe på grunn av det familien hans allerede har mistet. Forvist og med håp om å snu det, ser Milio en vei tilbake gjennom Yun Tal, den samme veien som bestemoren hans en gang gikk før ham. Det er mye vekt for en gutt på hans alder å bære, men han har båret den gjennom jungelen likevel, hele veien hjemmefra til den fjerne hovedstaden, Ixaocan.

Han ankommer dit klar til å stå foran Vidalion og legge frem sin sak for å bli med i Yun Tal, selv om han ennå ikke har noen anelse om hva prøvelsen egentlig vil kreve av ham. I kamp følger den samme varmen ham overalt. Cozy Campfire helbreder og utvider rekkevidden til den som står inni den, Warm Hugs gir skjold og fart til en alliert i trøbbel, og Breath of Life, hans ultimate, fjerner crowd control mens den samtidig leger hele gruppen på en gang. Fired Up!, hans passive, gjør hver av disse berøringene om til en liten eksplosjon av bonusskade neste gang en alliert slår til — mild helt til den plutselig ikke er det. Som en support som like gjerne kan holde mid-lane, bringer Milio den samme varmen dit laget trenger den mest, formet av Ixtal‘s bredere elementære tradisjoner, de samme som andre talenter som Malphite trekker på på svært forskjellige måter. Ixtal selv holder seg stort sett skjult for resten av Runeterra, en isolert jungelnasjon som vokter sin egen elementære mestring tett, og Milio’s reise ut mot Ixaocan er i seg selv et lite brudd med den instinkten om å forbli usett. Mana driver hver eneste av hans gester, brukt fritt av en gutt som ennå ikke har lært å rasjonere noe, varme inkludert. Andre Ixtal-talenter som fant sin kraft gjennom helt andre veier, fra Neeko til Rengar, deler hjemregionen hans uten å dele mye annet.