Malphite

Malphite ble ikke så mye født som brutt løs. Han begynte som en tjener-fragment av Monolitten, en utenomjordisk obelisk, med oppgaven å bruke sin enorme elementære styrke til å holde dette større vesenet helt så lenge han muligens kunne. Han mislyktes i den ene oppgaven, og det kostet ham alt han hadde kjent. Som en tank som kan holde både top lane eller jungelens midtpunkt, behandler han hver kamp på samme måte som han en gang behandlet sin gamle plikt — som noe som skal utholdes, ikke nytes.

Da Monolitten til slutt ble ødelagt, var Malphite det eneste stykket av den som fortsatt sto — en slutt han aldri hadde planlagt og fortsatt ikke har klart å bearbeide fullt ut. Det han sitter igjen med er en kropp av levende stein og et formål uten noe igjen å tjene. Runeterra’s folk virker på ham som myke og endeløst foranderlige på måter hans gamle obelisk aldri var, og han bruker mye av tiden sin på å bare tåle dette misforholdet mens han prøver å finne ut hva et fragment uten en helhet egentlig skal gjøre videre.

Hans kampstil fremstår som et forsøk på å påtvinge orden på en verden som stadig nekter å føye seg. Ground Slam straffer alle som står for nær med en sjokkbølge som skalerer direkte med hans egen Armor, Seismic Shard drar i fiender som prøver å holde avstand, og Thunderclap gjør en rekke av basic attacks om til rullende etterskjelv. Unstoppable Force, hans ultimate, lanserer ham fysisk inn i en folkemengde — kontant, bestemt og omtrent så langt fra tålmodig diplomati som en steinskaping kan komme. Han har likevel funnet en merkelig form for selskap i Ixtals jungel, der han krysser veier med jegere som Rengar og Nidalee, som hver forstår isolasjon fra en helt annen vinkel enn ham. Andre vandrere i samme jungel, som Qiyana, behandler Ixtals isolasjon som hjemmebane; Malphite behandler den fortsatt bare som stedet han tilfeldigvis landet.