Locke

Corvin Locke valgte ikke eksorsisme som et kall så mye som han arvet det. Oppvokst blant demacianske okkultister gjennomsyret av hemmelighold og selvrettferdiggjørelse, vokste han opp med å se voksne lyve om mørket de hevdet å bekjempe på alles vegne. Selv etter at han forlot den husstanden, forlot vanen med å speide etter skjult forråtnelse ham aldri. Den oppveksten etterlot ham med en ubehagelig konklusjon: demoner skaper ikke de verste sidene ved mennesker, de responderer bare på det som allerede er der.

Lockes svar på den erkjennelsen er direkte og gjentatt: avslør råtenskapen under overflaten, sjel for sjel, til verden blir litt mer ærlig av det, enten den vil eller ikke. Han utfører det oppdraget med et sett verktøy bygget for konfrontasjon snarere enn subtilitet.

• Silver Stake — angrepene hans biter hardere mot fiender som allerede er nær døden, og belønner nådeløst press fremfor tålmodighet.
• Ritual Nails — kastede Soul Nails markerer mål som Locke senere kan fortære for bonus-skade.
• Soul Ignition — en selvstraffende utblåsning av Attack Speed og Move Speed som koster ham helse på forskudd og betaler noe av det tilbake over tid.
• Ashen Pursuit — en teleport vevd inn i en dash, som lar ham tette avstanden før noen rekker å forberede seg.
• Purgatory — en bindende artefakt som kan henrette svekkede fiender umiddelbart og blir sterkere for hver champion den forsegler.

Han tilhører ingen enkelt nasjon nå, og vandrer rundt i Runeterra i sin helhet snarere enn i kongeriket som oppdro ham og løy for ham i samme åndedrag. Andre vandrere svarer på like lite, fra Aatrox til Bard, hver løsrevet fra enhver trones autoritet. For Locke er den avstanden hele poenget — jo lenger han kommer fra Demacias versjon av sannheten, jo klarere blir hans egne forbudte ritualer for ham. Det er en ensom måte å leve på, men Locke ser ut til å ha sluttet fred med byttet.