Noxus kroner ikke én hersker og forventer at imperiet holder sammen. Det styrende rådet, Trifarix, ble i stedet bygget rundt tre egenskaper imperiet alltid har verdsatt i ulike mål: visjon, makt og list. Ingen trone, uansett hvor sterk, ville noensinne kunne legemliggjøre alle tre overbevisende på egen hånd, og Noxus sluttet for lenge siden å late som én kunne det. Å dele kronen i tre var mindre et kompromiss enn en erkjennelse av hvordan imperiet faktisk fungerer.
Makt
Darius, Noxus’ hånd, og Ambessa, krigens matriark, er imperiets klareste argumenter for styrke som rå kraft – den typen som vinner slag på stedet og ikke trenger noen komité til å bekrefte det etterpå. Deres rykter er bygget på resultater en hær kan se med egne øyne.
List
LeBlanc, bedrageren, og Katarina, den sinistere klingen, representerer det motsatte argumentet like kraftfullt: at et blad i mørket, eller en velplassert løgn, vinner kriger som en hær alene aldri kunne klare. Cassiopeia hører til i samme selskap, hennes egen tittel bygget rundt omfavnelse snarere enn konfrontasjon, en helt annen måte å lukke avstanden på.
Rådets veddemål
Ved å dele myndigheten tre veier i stedet for én, vedder Trifarix i praksis på at Noxus er sterkere delt mellom rivaler enn forent under én ambisiøs hånd. Draven, den herlige bøddelen, og Kled, den krakilske kavaleren, viser hvor mye rom dette veddemålet gir for individuell ærejakt selv utenfor selve rådet, et bevis på at imperiet belønner utmerket styrke hvor enn den dukker opp, i stedet for å kanalisere alt gjennom tre faste seter.
Hvorvidt den strukturen teller som stabilitet eller som tre ambisjoner holdt i permanent, urolig spenning, er et spørsmål Noxus aldri helt har avgjort, og landets egen lange historie med indre strid antyder at det heller aldri har tenkt å avgjøre det. En enkelt trone kunne ha gitt et renere svar, men Noxus har sjelden verdsatt rene svar høyere enn nyttige.