Qiyana

Å være sist i rekken har aldri stoppet Qiyana fra å oppføre seg som om hun allerede sitter på tronen.

Ixaocan, jungelbyen i hjertet av Ixtal — en jungelnasjon som holder seg skjult for resten av Runeterra mens den mestrer elementærmagi — gir ikke tronen sin til hvem som helst. Å nå Yun Tal’s høysete betyr å overleve alle slektninger som står nærmere i rekken, og Qiyana ble selv født flere steg bak i den rekken. Det har ikke dempet ambisjonene hennes. Hun behandler enhver hindring mellom seg selv og makten som noe som skal fjernes i stedet for å forhandles med, og hennes kommando over elementærmagi gir henne midlene til å gjøre nettopp det.

Qiyana spiller som en assassin i mid lane og bruker mana for å drive et kit som lever og dør etter hvor godt hun leser terrenget rundt seg. Det vises like mye i hvordan hun fører seg som i hvordan hun kjemper. Terrashape lar henne dashe på plass mens hun enchanter våpenet sitt med hvilket som helst element hun henter fra bakken i nærheten, og forsterker hvert angrep og hver ability som følger så lenge enchantmenten varer. Elemental Wrath endrer bonuseffekten sin for å matche det elementet når hun svinger våpenet, og Audacity dasher henne inn på en fiende for å skade dem direkte og lukker avstander som ellers ville latt et mål slippe unna. Supreme Display of Talent, ultimateen hennes, sender ut en sjokkbølge som detonerer alle elementer hun allerede har plassert, og stunner og skader alle som blir truffet i nærheten. Royal Privilege, passiven hennes, belønner det første treffet mot et hvilket som helst mål med bonusdamage — et lite mekanisk ekko av en jente som mener hun har rett til mer enn fødselsrekkefølgen hennes tillater. Hun ser på seg selv som Ixaocans største elementalist, og etter hennes egen logikk burde det alene være verdt et imperium, ikke bare en by. Om Ixtal er enig, er et helt annet spørsmål.